Som tekstforfatter og musikals kreatør har Lars Moen i samarbeid med musikere og produsent skapt en imponerende samling låter. I MuchoNiceness studios har Hans Andreas Horntveth Jahnsen produsert, mikset, spilt bass og tangenter og skapt en totalpakke av mektig uttrykk.
Jon Even Schärer (GÅTE, Krats) spiller trommer som låter sinnsykt fett og Roger Bekkevoll sine gitarer gir en gjenklang langt utover det å spille på seks strenger.
Etter 12 år i Propeller Music Division flyttet Hans Andreas til Sandefjord startet opp MuchoNiceness i 2020. Tifeldighetene ville ha det til at Lars og Roger som til nå hadde spilt sammen på lageret til en møbeltapetserer med vannlekkasje, trengte nye lokaler og flyttet inn vegg i vegg.
Resultatet ble Wd 40 for rustne hjerter.
Den første låta på plata «jeg kan se et mørke komme» tar deg fra et tungt drevet åpningsparti via bruk av ekko- bokser til en storslått, nærmest grandios avslutning hvor det lyrisk for det til å gå kaldt nedover ryggen.
Andre spor tar seg god tid med og bruken av et gammelt piano er blant flere organiske elementer som kommer til, og «det kommer alltids en bør» avsluttes som både kraftfull og sentimental med mulighet for å kunne danse.
«En vinter til», var første singel fra albumet og en første flirt med popen.
«Et sørgelig resultat av sosialdemokratiet» er en tekst som beskriver menneskemøter som har preget Lars Moen gjennom et langt arbeidsliv innen rus- og psykiatri. Tonsatt av Roger Bekkevoll har dette blitt en låt til ettertanke.
«Dager i et liv» albumets andre singel og er platas mest rendyrkede rockelåt som ikke stopper før den er ferdig
Deprimert er fremstår i starten som noe Lee Hazewood ville vært stolt av, men som midtveis skifter karakter og tar lytteren med inn i en psych- og shoegaze landskap som viste seg passe perfekt i denne visa om tilkortkommenhet.
Nok skjær i sjøen er den eneste rendyrka pianolåta. En skjør og lavmælt sang som proklamerer det faktum at det er nok nå. En beskrivelse av at det går til helvete på første klasse og vi har alle løst billett.
Albumets siste låt er et sorti uten sidestykke. Lyrisk tas du med ned til en grusom plass hvor egen eksistens puttes i potten og bandet følger opp «en relativt fattig trøst» med å gå all in
Lars Moen 